Verdighet og velferd

Personlig syns jeg det er fint at de som ufrivillig er uten arbeid og ikke kan forsørge seg selv økonomisk har et tilbud fra NAV som gjør at de ikke mister hus og hjem. For noen er det kanskje ikke noen stor sak, men for min del har det vært utrolig vanskelig å be om penger. Det er litt ydmykende å be om hjelp. Man skal jo helst være i stand til å klare seg selv og siden jeg ikke har jobb, og sliter med å få en, er jeg ikke i stand til det. Jeg har hatt planer om å gå til NAV i flere måneder, men har utsatt det og utsatt det. Jeg har levd lenge på Morten og utgjør en økonomisk belastning for han. Og det føles jo ikke bra det heller, men jeg har virkelig vært engstelig for å dra til NAV. Jeg er litt redd for at det tar bort litt verdighet, at folk skal se ned på meg og tro at jeg er ute etter penger så jeg kan ligge på sofaen og gjøre ingenting mens pengene tikker inn på konto. Slik er det jo ikke.

Men i går var dagen jeg travet ned på NAV og spurte etter hjelp. Så nå er ihvertfall søknaden sendt. Nå er det bare å vente på vedtak. Og forhåpentligvis litt penger slik at Morten slipper å betale for meg. Aller helst vil jeg jo ha en jobb, men det kan jo være greit å ha noe når det ikke skjer. Jeg søkte meg samtidig inn på et kurs, så kanskje jeg i det minste kommer inn der og får gjort noe. Det føles godt å ha gjort det. Nå står det ihvertfall ikke på meg.